Kap. 1 Innføring i erstatningsretten
Erstatningsretten er læren om økonomisk kompensasjon for skadeforvoldelse og tar for seg to hovedspørsmål: Om den som er påført en skade (eller et tap) ("skadelidte") kan kreve erstatning fra den som påførte skaden ("skadevolderen"). Dersom skadelidte kan kreve erstatning, blir det andre spørsmålet hvor mye som skal tilkjennes. Disse hovedspørsmålene gjelder henholdsvis ansvarsetableringen og erstatningsutmålingen.
Nærmere om erstatningsansvar ved brudd på direktiver: Selv om kun få direktiver har egne erstatningsbestemmelser, kan direktivene være relevante. Medlemslandene er nemlig forpliktet til å oppfylle direktivenes formål og ikke bare spesifikke enkeltbestemmelser, se TEUF artikkel 288. Plikten til å realisere formålet innebærer også en plikt for nasjonale myndigheter til å sørge for at direktivene blir effektivt gjennomført på nasjonalt plan. Det kan sikres ved å gjøre retten til erstatning tilgjengelig ved overtredelser, se von Colson (C-14/83). Hvorvidt en overtredelse av en direktivbestemmelse kan gi grunnlag for privatrettslig erstatningsansvar, må avgjøres ved en konkret tolkning, sett hen til effektivitetsprinsippet. Nasjonale erstatningsbestemmelser må tolkes direktivkonformt så langt det er mulig, om utfallet av tolkningen blir at direktivet hjemler et erstatningsansvar.
I tolkningen av om direktivet hjemler erstatningsansvar, er det viktig å identifisere om direktivet har en «remedy clause». Dette gir individer adgang til å forfølge sine rettigheter gjennom klage eller søksmål, se von Colson (C-14/83) for illustrasjon. Saken gjaldt brudd på direktiv 76/207/EØF om likestilling mellom kjønnene i arbeidslivet. Etter direktivets artikkel 6 skal medlemslandene innføre «de tiltak som er nødvendige for at alle som mener de er blitt skadelidende … kan bringe sine krav inn for retten». EU-domstolen tolket bestemmelsen slik at den både sikrer skadelidte adgang til domstolen og gir muligheten for å kreve sanksjoner, slik som erstatningsansvar.
Effektivitetsprinsippet kan alene danne tilstrekkelig grunnlag for å innfortolke en erstatningsplikt om direktivet skulle mangle en «remedy clause». Det avgjørende blir da om direktivbestemmelsene anses å gi rettigheter til private, hvilket beror på en tolkning der formålet med direktivet står sentralt.
På områder påvirket av EØS-kilder må man altså vurdere retten til erstatning i lys av ansvarsnormene i fellesskapsretten. Særlig gjelder dette på rettsområder hvor EØS-rettens betydning er stor, slik som i konkurranseretten og immaterialretten. EØS-rettens innvirkning er mindre fremtredende utenfor de rene formueskadene. Produktansvaret[1] og bilansvaret er unntaksvis to områder der EØS-retten har hatt stor betydning for reguleringen av erstatning ved integritetskrenkelser i norsk rett. Bilansvaret rommer et betydelig antall saker og er spesielt egnet til å belyse hvordan EU/EØS-retten har innvirket på norsk høyesterettspraksis og erstatningslovgivning. I bokens punkt 6.3 skal vi se nærmere på bilansvaret og EØS-dimensjonen på dette ansvarsområdet.
Hør på lydbok med sammendrag av kap. 1
Lydboken kan spilles av på alle flater og enheter. Fungerer utmerket på 3G og 4G, og du kan derfor bruke mediaspilleren nedenfor som podvcast på bussen, stranden, på ski eller hva som måtte passe deg!
Fugleperspektivet
Erstatningsretten er læren om økonomisk kompensasjon for skadeforvoldelse, og tar for seg to hovedspørsmål: Det første spørsmålet er om den som er påført en skade (eller et tap) («skadelidte»), kan kreve erstatning fra den som påførte skaden («skadevolderen»). Dersom skadelidte kan kreve erstatning, blir det andre spørsmålet hvor mye som skal tilkjennes. De to hovedspørsmålene gjelder henholdsvis ansvarsetableringen og erstatningsutmålingen.
Sentrale spørsmål i erstatningsretten er hvem som anses som skadelidt og skadevolder, hva som er erstatningsrettslig vernet, hvordan erstatning skal utmåles, om skaden har skjedd i arbeid eller på fritiden, innenlands eller utenlands og når erstatningskrav tidligst og senest kan gjøres gjeldende.
Erstatningsretten dekker et bredt spekter av livsområder og har tette forbindelseslinjer til andre rettsområder, som forsikringsrett, obligasjonsrett, pengekravsrett, strafferett og velferdsrett. Tvister om erstatning kan oppstå både i og utenfor kontraktsforhold. Fremstillingen av erstatningsretten fokuserer på erstatning utenfor kontraktsforhold («deliktserstatningsretten»). At det ikke er «vanntette skott» mellom erstatning i og utenfor kontraktsforhold illustreres av selskapsrettens regler om styremedlemmers erstatningsansvar og av profesjonsansvaret som gjelder for enkelte yrkesutøvere (deriblant advokater).
Norsk erstatningsrett er utviklet gjennom et samspill mellom Høyesterett, rettsvitenskapen (den juridiske teorien) og Stortinget.
Forholdet til andre rettsområder
Erstatningsretten plasseres typisk innenfor privatretten, men den påvirkes også av flere offentligrettslige reguleringer, som for eksempel de statlige ordningene for pasientskadeerstatning og voldserstatning. Dette fører til at grensedragningen mellom privatrett og offentlig rett blir mindre tydelig innenfor erstatningsretten. En slik glidende overgang kommer også frem mellom erstatning utenfor kontraktsforhold og erstatning i kontraktsforhold, som ved profesjonsansvaret. Boken fokuserer i hovedsak på erstatning utenfor kontraktsforhold, også kjent som «deliktserstatningsretten».
Pengekravsretten
En av forbindelsene er til pengekravsretten, der erstatningsretten kan ses på som en lære om en av flere måter å stifte et pengekrav på. Pengekravsretten (og obligasjonsretten) regulerer hvordan et pengekrav håndteres frem til det enten oppfylles eller bortfaller på annen måte.
Forsikringsretten
Erstatningsretten har også grenseflater mot forsikringsretten. Personforsikringer er regulert i forsikringsavtaleloven (lov 16. juni 1989 nr. 69; fal.) fjerde del og inkluderer blant annet ulykkesforsikringer og reiseforsikringer. Skadeforsikringer, som reguleres i fal. tredje del, omfatter forsikring mot erstatningsansvar. Derfor behandles bilansvaret som en del av erstatningsretten, selv om slike krav vanligvis må rettes mot et forsikringsselskap.
Velferdsretten
Erstatningsretten har også koblinger til velferdsretten, noe som blir særlig tydelig ved utmåling av erstatning. Erstatningen skal nemlig kun være et supplement til trygd og andre offentlige ytelser.
Strafferetten
Erstatningsretten har historisk sett vært tett knyttet til strafferetten, men de to disiplinene ble tydeligere adskilt da straffelovens ikrafttredelseslov fra 1902 (lov 22. mai 1902 nr. 11) ble erstattet av skadeserstatningsloven (lov 13. juni 1969 nr. 26, skl.). Selv om disse forbindelsene fortsatt eksisterer, blir de særlig tydelige i tilfeller hvor det tilkjennes oppreisningserstatning for integritetskrenkelser etter skl. § 3-5 eller for ærekrenkelser etter skl. § 3-6 a.
Erstatningsrettens fem delemner
Erstatningsretten er et fag som består av flere delemner, som kan presenteres gjennom fem kategorier, systematisert etter ulike spørreord. Deltemaene overlapper delvis, og derfor gir fremstillingen kun et forenklet innblikk. Presentasjonen er dessuten ikke fullstendig, ettersom målet er å fremheve hovedtrekkene i erstatningsrettens omfang og de mange problemstillingene den omfatter.
For det første handler erstatningsretten om hvem som kan pålegges erstatning, og hvem som har rett til å motta erstatning. Ansvarssubjektet kan være enten en personlig skadevolder eller en representant for denne. Eksempler på en slik representant kan være et forsikringsselskap, som innen trafikkskadeområdet, eller en statlig ordning, som for eksempel Norsk pasientskadeerstatning eller Kontoret for voldsoffererstatning. Staten kan også bli erstatningsansvarlig, for eksempel ved manglende eller feilaktig gjennomføring av EU/EØS-direktiver eller ved brudd på menneskerettighetene (dette utdypes i kapittel 3). Når det gjelder hvem som kan kreve erstatning, kan man skille mellom den direkte skadelidte og tredjepersoner. Den direkte skadelidte (primærskadelidte) kan for eksempel være eieren av en ødelagt ting, mens en tredjeperson kan være eieren av et kyllingoppdrett som lider tap når en elkabel kuttes. En tredjeperson kan også være en far eller mor som lider inntektstap ved å være hjemme for å ta vare på sitt skadede barn.
For det andre handler erstatningsretten om spørsmålet om hva som kan erstattes. Både personskader og tingsskader kan normalt kreves erstattet. Likevel er det ikke alle typer skader og tap som omfattes av erstatningsrettslig vern. Dette må avgjøres ut fra reglene om vernet interesse. Det har for eksempel vært diskutert om tapte prostitusjonsinntekter kan kreves erstattet, slik det ble vurdert i Prostitusjonsinntekt III (HR-2017-2352-A). Retten kom til at kortvarige tap av prostitusjonsinntekter ikke har erstatningsrettslig vern, basert på et verdivalg. Slike avgrensningsproblemer er enda mer fremtredende innen formuesskadesektoren. Når det er fastslått at skaden nyter erstatningsvern etter sin art, må det vurderes hvor langt dette vernet strekker seg. Etter norsk rett er hovedregelen at skadelidte skal ha full erstatning, men dette prinsippet har sine grenser. Skadevolder har også beskyttelsesverdige interesser, hvilket har ført til utviklingen av regler som begrenser ansvaret for avledede, fjerne og indirekte tap. Adekvanslæren spiller her en viktig rolle som avgrensningsverktøy, ved å stille visse «kvalitetskrav» til årsakssammenhengen mellom hendelsen som forårsaket skaden/tapet, og selve skaden/tapet. I tillegg kan andre avgrensningsregler være relevante, slik som lempingsregelen i skl. § 5-2.
For det tredje må det avgjøres hvordan erstatningen skal utmåles og gjøres opp. Hovedregelen om full erstatning krever en spesifisering, avhengig av hvilken type skade man står overfor. Erstatning for tingsskader beregnes etter ulike prinsipper; noen fokuserer på reparasjonskostnadene, mens andre legger vekt på gjenanskaffelseskostnadene. Innenfor personskadeområdet oppstår flere spørsmål knyttet til de ulike tapspostene. Derfor er det utviklet prinsipper og retningslinjer som konkretiserer utmålingen for hver enkelt post. Tapspostene vil bli nærmere beskrevet under begrepsforklaringene nedenfor. Når et forsikringsselskap eller et annet upersonlig ansvarssubjekt er involvert, er det vanlig prosedyre at dette ansvarssubjektet først utbetaler erstatningen til skadelidte og dermed fungerer som en «garantist» for at kravet dekkes, for deretter å kreve beløpet tilbake fra skadevolderen ved å fremme et regresskrav mot vedkommende.
For det fjerde kan spørsmålet om hvor skaden har inntruffet reises. Dette spørsmålet har betydning i flere sammenhenger. Ett scenario kan være at skadelidte har blitt utsatt for en «kombinert skade» – for eksempel ved å bli trafikkskadet mens vedkommende utfører arbeid. I slike tilfeller kan skadelidte velge den ansvarsordningen som gir høyest utbetaling, se for eksempel illustrasjonen i Tankbil (Rt. 2012 s. 233). Ved såkalte crossoverskader kan også skadestedet være av betydning. Dette er skader som potensielt involverer erstatningsregler fra flere land. For eksempel kan en nordmann som kjører en belgisk leiebil i Tyskland, og blir påkjørt av en nederlender, være gjenstand for ulike nasjonale regler. Se for illustrasjon Kranbilvelt (LF-2023-3223), med henvisninger til HR-2019-2420-A, forsikringslovvalgsloven (lov 27. november 1992 nr. 111) § 6, og forordning (EF) nr. 864/2007 om lovvalg for forpliktelser utenfor kontrakt (Roma II). Dette temaet nevnes kort her for å illustrere erstatningsrettens tilknytning til internasjonal privatrett.
For det femte kan erstatningsretten ta opp spørsmål om tidspunktet for når et erstatningskrav tidligst kan og senest må fremsettes. Dette innebærer flere forskjellige frister og foreldelsesregler. Et erstatningskrav foreldes i utgangspunktet tre år etter at det oppsto, jf. foreldelsesloven (lov 18. mai 1979 nr. 18) § 2, jf. § 3. Ett av unntakene gjelder for skade på barn, som spesifisert i lovens § 9.
Rettskilder – og enkelte metodeutfordringer
Her gis det en oversikt over sentrale rettskilder i erstatningsretten. Enkelte av kildene er forbundet med særskilte metodeutfordringer når man skal klarlegge innholdet i erstatningsreglene.
Erstatningsretten gir et eksempel på hvordan spredt (fragmentarisk) lovgivning og fravær av legalitetsprinsippet har «satt Høyesterett og rettsvitenskapen i førersetet».
Grunnleggende begreper
Erstatningsretten, som andre rettsområder, benytter spesifikke begreper. I dette avsnittet vil jeg presentere de sentrale begrepene som brukes gjennomgående i boken. Mer spesifikke begreper knyttet til enkelttemaer vil bli forklart underveis.
Begrepet «ansvarshendelse» refererer til en hendelse som oppfyller vilkårene i ansvarsgrunnlaget og som vurderes i forhold til erstatningsplikt. Det er viktig å merke seg at erstatningsplikt kun oppstår dersom alle øvrige erstatningsvilkår også er oppfylt.
Ved ansvarsetableringen møter man begreper som beskriver ulike former for ansvarsgrunnlag. I erstatningsretten skiller man mellom skyldansvar og objektivt ansvar. Skyldansvar kjennetegnes ved at ansvarsgrunnlaget krever at skadevolder kan bebreides for å ikke ha opptrådt annerledes. Dette prinsippet gjelder for uaktsomhetsansvar (culpaansvar). På den annen side krever «objektivt ansvar» ikke at skadevolder har handlet skyldig. En slik form for ansvarsgrunnlag finnes blant annet i bilansvarsloven, se § 4, som uttrykker at skadelidte har krav på erstatning «endå om ingen er skuld i skaden».
Når jeg beskriver årsakslæren, bruker jeg et vidt årsaksbegrep som omfatter både reglene om faktisk årsakssammenheng og reglene om adekvans, uvesentlighet mv. (som avgrenser ansvaret). Faktisk årsakssammenheng beskrives som til stede når hendelsen har vært en nødvendig betingelse for skaden. En foreløpig beskrivelse av rettslig årsakssammenheng innebærer en skjønnsmessig vurdering av ansvarets rekkevidde, der man blant annet vurderer om skadefølgen er for fjern, avledet eller indirekte. Å bruke et vidt årsaksbegrep bidrar til en enklere terminologi og er i tråd med nyere høyesterettspraksis. Imidlertid omfatter årsaksbegrepet som benyttes her ikke spørsmål om hvorvidt den skadede interessen i det hele tatt nyter erstatningsvern. Dette vurderes etter reglene om vernet interesse.
Jeg vil her utdype begreper fra personskadesektoren, ettersom «tingsskade» og «formuesskade» allerede er presentert tidligere. Begrepet «realskade», eller bare «skade», benyttes ved personskader, som omfatter både fysiske og psykiske lidelser. Selv om skillet mellom fysiske og psykiske lidelser kan være uskarpt, har erstatningsretten i liten grad fokusert på å trekke klare grenser her. Dette skyldes at psykiske lidelser i utgangspunktet likestilles med fysiske plager, se Larsen (Rt. 1968 s. 884). I denne saken ble det fastslått at «[d]et må i alminnelighet ytes erstatning for invaliditet som skyldes ulykken, uansett om den er organisk eller nevrotisk betinget» (s. 890).
Sentral i personskaderett er også begrepene «økonomiske tap» og «ikke-økonomiske tap». Økonomiske tap omfatter merutgifter og inntektstap (ervervstap), mens ikke-økonomiske tap kan inkludere tapt livsutfoldelse, som kompenseres gjennom menerstatning etter skl. § 3-2, og/eller tort og svie, som kompenseres ved oppreisning etter skl. § 3-5. Begrepet «tredjepartstap» eller «tredjepersonstap» refererer til tap som påføres andre enn den direkte skadelidte.
Erstatningsrettens kronologi
De erstatningsrettslige kildene kan organiseres på ulike måter, noe som gjenspeiles i litteraturens ulike tilnærminger til faget. Til tross for variasjonen finnes det visse grunnleggende mønstre i hvordan erstatningsrettslige hovedspørsmål – med tilhørende kilder – vanligvis struktureres. Det er naturlig å oppstille tre grunnvilkår for erstatning: (1) ansvarsgrunnlag, (2) årsakssammenheng av en viss kvalitet mellom ansvarsgrunnlaget og skaden/tapet og (3) erstatningsrettslig relevant skade/tap.
Andre spørsmål som kan aktualiseres, er om ansvaret skal nedsettes som følge av skadelidtes medvirkning, skadelidtes behov for lemping mv. Dette kan betraktes som så nær tilhørende erstatningsutmålingen at det kan plasseres under det tredje trinnet i figuren.
Erstatningsrettslig relevant skade
Vilkåret om en erstatningsrettslig relevant skade eller et erstatningsrettslig relevant tap reiser særlige spørsmål om hva som er hensiktsmessig plassering innenfor faget. Temaet berører ulike kvalifikasjonskrav, som spiller inn på forskjellige trinn i erstatningsrettens kronologi. Dette vilkåret skal derfor forklares nærmere.
Det oppstår to spørsmål når det vurderes om en skade (eller et tap) kan kreves erstattet. Det første er om den aktuelle skadetypen generelt/prinsipielt nyter erstatningsrettslig vern, noe som må besvares ut fra reglene om vernet interesse. ...
